fredag 17. januar 2014

Boost dine vinnersjanser med 23 % (og møt ÅgeResonnator)

For mange år siden var jeg så heldig å få en prat med Åge Hadler. Det var sent på kvelden i et bryllup, kvaliteten på samtalen var kanskje ikke den beste. Uansett husker jeg følgende uttalelse:
Jeg viste at dersom jeg ikke bommet, så vant jeg løpet.
Åge Hadler var en eminent o-løper i sin tid og på datidens kart. Han ble verdensmester individuelt i 1966 og 1972, og dominerte o-sporten på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.


Jeg har etterhvert skjønt at Åge var inne på noe vesentlig i sin påstand.

For det er kostbart å gjøre feil, og det vises på bunnlinja i regnskapet.

Men jeg har stadig lurt på hvor mye man kan få oddsen til å tippe i din favør ved å eliminere bomming. Hva er sannsynligheten for å vinne et o-løp dersom du ikke bommer?

En tilnærming kan være å se på tidligere resultat.

La oss si at du løper 20 løp og vinner 2 av dem. Det er da fair å si at du har en vinnersjanse på 10 %

Men så skjer det altså noe.

Du starter tidlig i et løp, kommer i mål, leder og har ingen postbom. Det er ennå lenge til resultatlista er klar. Du går og sparker i grusen. Du venter og er spent.

Hva er sannsynligheten for seier i løpet nå?

For Åge var saken klar. Han vant løpet. Men for oss andre dødelige, hvor sannsynlig er seier i løpet etter å ha løpt uten postbom? Hvor mye tipper oddsen i din favør?

Litt egenforskning og et eksperiment

I 2013-sesongen registrerte jeg mine løp i et Excel-regneark. En enkel tabell med to rader og to kolonner. I hver celle har jeg ført antall løp i sine kategorier. Det er fire kategorier:
  1. Seier i løpet og ingen postbom
  2. Seier i løpet og postbom
  3. Tap i løpet og ingen postbom
  4. Tap i løpet og postbom
 Statistikken ser sånn ut:


På bakgrunn av dette laget jeg et lite tankekart. Det er 40 celler som viser kategoriene på en litt annen måte:


Jeg har 40 løp. Alt fra lokale nærløp, til 5-dagars i Sverige og Blodslitet. 23 løp har endt med seier. 17 løp har endt med tap.

Sannsynligheten for seier i løpet basert på disse tallene blir om lag 58 % (23 av 40)

Men hvor mye vipper oddsen i din favør når du unngår bom?

Sjansene burde øke, men hvor mye spiller andre faktorer inn, eksempelvis om du løper et kretsløp eller NM, om løpsformen er bra, hvor mye tid du brukte på å få alt rett og om du traff på veivalgene?

Eksperimentet viser at sjansen for seier øker med 23 % (58 --> 81 %) når du unngår postbom.

Du kan prøve dine egne tall i ÅgeResonnator.

Litt harry og litt moro!

...

x = sannsynligheten for seier i løpet er 58 % (23 av 40)
y = sannsynlighet ingen postbom og seier er 76 % (19 av 25)
z = sannsynlighet for ingen postbom og tap er 24 % (6 av 25, tøffere konkurranse MG og Dølauka i H21, dårlig løpsform osv)

xy/(xy + z(1 - x)) --> 81 %










tirsdag 14. januar 2014

Vegring mot risiko

På et et nattløp i Malangen sist høst fant jeg ikke en post. Det var den tiende posten. Jeg så den ikke, men innså at posten ikke kunne være på skrenten og tapte ikke mer enn minuttet.



Jeg hadde fin flyt denne kvelden, de andre fjorten postene satt der de skulle, terrenget var fint og løpsværet var behagelig. Ingen tele i myrene. Humøret var bra.

Selv om arrangøren hadde en feilprosent på godt under 10 prosent, var det en skuffet løypelegger som måtte tåle syrlige kommentarer fra løperne.

Jeg var kanskje en av dem som sa noe negativt, men jeg var nok den eneste som påpekte at 14 poster tross alt lå rett. Det gjorde ikke situasjonen bedre. En post lå feil og det skal mer enn 14 poster for å få balanse i regnskapet.

Det har aldri vært symmetri mellom redselen for å mislykkes og gleden ved å vinne. En tabbe veier langt tyngre enn 14 suksesser.

Og det er fint fordi en feil kan være fatal. Ikke for løypeleggeren med sin post, men for basehopperen og for bilisten kan det være dødsstraff å gjøre feil. Derfor har moder natur utstyrt oss med en ekstra antenne for alt som kan gå galt. Vi kan se en fare på lang avstand og vi liker den ikke.

Derfor er det naturlig at de som var mindre opptatt med å unngå tabber, de er ikke blant oss lengre. Borte fra genmaterialet.

Og vi som henger rundt her ennå, vi liker ikke tanken på at noe kan gå galt. Vi liker ikke å tape.

Men følsomheten for risiko har en kostnad.

Kollektiv risikovegring er levebrødet til forsikringsbransjen. Vi tegner dyre forsikringer for å sikre oss mot usannsynlige hendelser. Sjølsagt går det galt for noen, og da er forsikringene gode å ha. Men i sum er vi villig til betale langt mer enn de forsikringspengene som blir utbetalt. Og differansen går til forsikringsselskapet.

Risikovegring er dyrt i det lange løp.

Det hindrer deg i å lykkes.

Men jeg håper løypelegger'n overvinner redselen for å gjøre feil, og tar sjansen på å arrangere et nytt løp til sommeren.

Og denne gangen ligger sikkert alle postene rett.

fredag 10. januar 2014

Glem nyttårsforsettene: Fokuser heller på dette.

De siste årene har jeg logget alle treningsøktene med en GPS klokke. Det er moro å se hvor man har løpt og hvor langt man har løpt.

I 2013 løp jeg 2 949 km fordelt på 316 økter. Det blir om lag 57 km pr. uke. I tillegg har jeg gått litt på ski, syklet og gått noen toppturer.

Jeg har altså løpt om lag 300 mil. Mye i terreng, men mest på veier og stier.

Vi har alle ting vi ønsker å oppnå i det nye året--komme i bedre form, vinne et mesterskap, gjøre en bedre jobb, tjene mer penger osv.

Og for de fleste av oss starter veien mot det vi vil oppnå med å sette oss mål.

Men når jeg tenker på det, er det lenge siden jeg satt meg mål med treninga mi. Jeg trener av gammel vane og fordi jeg liker å trene.

Og jo mer jeg tenker på det, dess mer påtrengende blir spørsmålet:  

Dersom du fullstendig ignorerte målene dine og bare fokuserte på de daglige rutinene, ville du likevel oppnå resultater?

Jeg tror det.

Det er minst 3 grunner for å etablere gode vaner fremfor å jage høye mål.

No. 1: Mål gjør deg ikke mer lykkelig

Når du jobber mot et mål sier du i realiteten: «Jeg er ikke god nok ennå, men jeg blir tilfreds og glad når jeg når målet mitt.» Problemet med denne holdningen er at du lærer deg å være misfornøyd, og sur vil du være helt til du har nådd det neste målet ditt.

Løsning: Fokuser på de daglige rutinene og prosessen fremfor å tenke på det store målet.

Når du bestemmer deg for et mål legger du samtidig et stort press på deg selv. Kan du forestille deg at jeg setter meg som mål å løpe 400 mil i 2014? Jeg blir deprimert bare av å skrive den setninga.

Men vi gjør det med oss selv hele tida. Vi legger unødig press på oss selv. Vi skal spise sunt, gå ned 10 kilo, få en bedre jobb, løpe lenger, vinne et mesterskap, vi skal lykkes med ditt-og-datt. Istedenfor kan du gjøre ting enkelt med å fokusere på de daglige og gode rutinene, istedenfor å bekymre deg med å oppnå store og «hårete» mål.

Når du fokuserer på de daglige rutinene kan du nyte hvert øyeblikk av treninga og samtidig bli bedre. 

No. 2: Mål er ikke nødvendigvis i samsvar med positiv utvikling i det lange løp

Du tror kanskje dine mål vil motivere deg på lang sikt, men det er ikke nødvendigvis sant.

Mange setter seg som mål å klare merket i birken, løpe Holmenkollstafetten eller midnight sun maraton. De vil trene hardt i måneder, holde seg til et strengt treningsregime, spise sunt, måle hvilepuls, holde seg i riktig treningssone, men straks de har nådd målet vil de slutte å trene. De har nådd målet sitt, og det er ikke noe mer der som motiverer dem. Når alt hardt arbeid er fokusert mot et mål, hva er da igjen av motivasjonen når målet er nådd?

Dette kan skape en jojo-effekt der folk går frem og tilbake mellom å jobbe mot målet til ikke å jobbe mot målet. Denne syklusen gjør det vanskelig å få progresjon i det lange løpet.

Løsning: Hev deg over ønsket om å få kjappe resultat.

Jeg var ute på en løpetur for et par dager siden, og etter 8 km nappet det til i leggen min. Det var ikke veldig smertefullt, men bare et lite ubehagelig stikk. Jeg hadde planlagt å løpe litt lenger, men minnet meg på at jeg planla å løpe resten av livet mitt, så jeg ruslet rolig tilbake og avsluttet økta.

I en situasjon som denne ville en målrettet mentalitet fått meg til å løpe 5 km ekstra for å nå målet med økta. Dersom du setter deg et mål, og målet ikke nås, er du tross alt mislykket.

Men med prosess-basert tilnærming hadde jeg ingen problemer med å avslutte økta. Det handler aldri om å løpe et bestemt antall km på denne ene økta, men mer om å kunne trene dagen etterpå også.

Jeg vet at dersom jeg lytter til kroppen, og det kroppen prøver å fortelle meg, så vil jeg løpe lenger i det lange løp. Og derfor er en daglig treningsvane mer verdifullt enn et mål. Mål handler om å få kortsiktige resultat; vaner dreier seg om langsiktige prosesser. Og gode vaner vinner alltid til slutt.

No. 3: Mål innbiller deg at du kan kontrollere ting som du ikke har kontroll over

Du kan ikke spå om fremtida. Det er sjokkerende, men likevel sant.

Men hver gang vi setter oss et mål, prøver vi å gjette. Vi planlegger hvor vi skal, og når vi skal være der. Vi prøver å spå hvor raskt vi vil gjøre fremskritt, selv om vi ikke har peiling på hvilken situasjoner som vil oppstå underveis og hvilke valg vi må ta.

Løsning: Lag deg gode vaner basert på tilbakemeldinger.

Et par ganger i uken logger jeg meg inn på garmin training center og ser på hvor mye jeg har trent. Jeg sjekker hvor langt jeg har løpt og fyller inn noen små kommentarer. Jeg tenker ikke mye på antall km. Tilsvarende gjør jeg i nettbanken for å få en oversikt over hva pengene går til og om regningene blir betalt osv. Ved å sjekke status et par ganger i uken får jeg en liten tilbakemelding som forteller meg om jeg er på rett spor.

Gode tilbakemeldinger er viktige for å utvikle gode vaner fordi du får en mulighet til å korrigere kursen uten å føle presset med å gjette hva som vil skje med alt mulig. Glem det å skulle spå om fremtiden og lag et system som kan gi deg de signalene du trenger for å gjøre tilpasninger.

Det er som å løpe orientering, du løper og bruker tilbakemeldingene fra det du ser i terrenget til å korrigere kursen.

Så hva koker det ned til?

Jeg sier ikke at mål er unyttig. Men jeg tror at å sette seg mål er best egnet for å planlegge og gi livet ditt retning, mens systemer og de daglige rutinene er det som gjelder for å få faktisk fremgang.

Derfor har jeg ingen nyttårsforsetter i år heller, det blir nok et år med mange små skritt fremfor å jage hårete mål.




torsdag 31. januar 2013

Hvordan bli et o-kart?

For et par dager siden ramlet jeg innom et løperforum på internett. Der ble det referert til en artikkel om «nedjogging» sakset fra hegnar.no

En nyfrelst-løper-alfahann kommenterte følgende:
Hei, dette tror jeg virkelig virker. Jeg gjorde en nedjogging i går men ikke forrige mandag. Forrige tirsdag var jeg sår, i dag kjenner jeg ingenting
Jeg er vanligvis en i mengden på internett. Jeg klikker meg rundt uten å bidra med noe særlig. Men denne gangen la jeg inn noen linjer :
Har du noen gang sett en elg jogge ned? … eller tøye for den saks skyld … :)
Jeg slang på et smilefjes for signalisere at jeg var helt i tåka og egentlig bare bidro til mer informasjonsforurensning.

Ikke lenge etter svarte ei-nyfrelst-løperbinne. Hun tok alfahannen (og resten av gladforumet) i forsvar. Hennes kommentar:
Har ikke sett så mange elger som praktiserer intervalltrening heller …
Jeg fornemmet en viss kulde. Ingen smiletegn. Ingen tegn til forsoning.

Skamfull inntok jeg fosterstilling i sofaen og prøvde å samle tankene. Så googla jeg henne. Et sammensurium av kattemyke og spreke løpekvinner i +40 så anklagende på meg.

Så skjedde det ingenting.

Ingenting.

Eller?

Kanskje jeg også var blitt googla? Av en skokk løperkvinner i + 40? Jeg krøllet meg sammen som ei nykokt reke.

Hvem er jeg ?

Et kjapt googlesøk på meg indikerer at jeg er omlag 50 % o-kart, 1 % mann av afroamerikansk utseende og 1 % muskelbunt og resten litt ymse.

Hvordan har det blitt sånn?

Det har jeg ingen formening om, men resultatet er uansett ganske bra. Et o-kart er et perfekt omdømme og forsvar på internett.

Men hvordan bli kvitt afroamerikaneren og den altfor sterke mannen?

Eksperiment

På jobben er det mye fokus på å lære av sine feil. Finne årsaker og unngå uønskede hendelser i fremtiden. Tankegangen er at dersom vi kan gjøre noe med kilden til problemene vil fremtiden være problemfri.

Med all respekt for min arbeidsgiver, treningstrender i tiden, og menn av afroamerikansk utseende, så tror jeg vårt velorganiserte samfunn har et overdrevent positivt syn på å nøste opp i årsakssammenhenger for deretter å spå om fremtiden.

Det er en kompleks verden vi lever i. Og om vi borer dypt nok, vil vi sikkert kunne finne at et vingeslag fra en sommerfugl i Japan kan forårsake en orkan på østkysten av USA to år senere.

Jeg er skeptisk av natur. Spesielt er jeg vâr for å konstruere tilsynelatende logiske forklaringer etter at ting har skjedd. I slike historier er det sjelden plass for at noe bare dreier seg om flaks eller uflaks. Vi blir trent til å rasjonalisere og tro at vi vet mer enn vi gjør.

Samtidig liker jeg å «forstå» akkurat passe nok til å navigere i en verden full av usikkerhet.

For å utvikle en intuisjon rundt dette velger jeg en eksperimentell/skeptisk tilnærming.

Målet er:
  • Å bli 100 % o-kart.
  • Sende afro og muskelbunt lenger ned på lista når +40 søker på meg.
Antakelsen er at dersom jeg a) publiserer en uhorvelig mengde o-kart, så vil jeg b) bli et o-kart.

Omtrent slik: a --> b

Samtidig ser jeg at a) på veien mot b) må gå gjennom det som for meg ser ut som en svart boks.

Hva som foregår i den svarte boksen er usynlig for meg. Det kan ha noe å gjøre med:
  • googles søkealgoritmer
  • worldofo, Jan Kocbach, linker inn og ut fra worldofo
  • og kanskje en sommerfugl i Japan.

Om dette har noe for seg vil jeg trolig aldri finne ut av. Men jeg skal søke på meg selv når jeg er ferdig med a).

Uansett vil en interessant sideeffekt være at jeg får digitalisert kartsamlinga mi og kanskje kan bidra til noe kartprat.

Og kartprat er mer givende enn å diskutere nedjogging på løperforumet hyggelig-og-grei.

---

Dagens kart er hentet fra NM Kort Kvalik som ble arrangert av OK Nidarøst - OL Trollelg den 7. september 2001. Et av mange anonyme kart i samlinga mi. Alle skal med.  

onsdag 22. september 2010

NOM pjatt

Jeg registrerer at NOM er lagt ned.

Selv om alle kan løpe NOM-løyper blir vedtaket herved påklaget.

For det første har jeg som aktiv og hardtsatsende løper ikke fått anledning til å komme med merknader før vedtaket ble fattet.

Det var først forleden, da jeg sveipet innom worldofo, at jeg ble klar over at NOM faktisk var vedtatt nedlagt, med øyeblikkelig virkning. Det er for dårlig. Et brev, i det minste, med en frist til å komme med merknader. Alt jeg krever.

For det andre vil det fra denne side bli hevdet at det ikke er tilstrekkelig interesseovervekt til fordel for allmennheten, framfor ulempen for den enkelte, altså meg.

Til å være en o-teknisk begavelse innestengt i en 42-år-gammel-kropp har jeg forholdsvis få år igjen som hardtsatsende o-løper. Kanskje 10. Og Vm, ja, det skal holde hardt. Men NOM, det hadde vært innen rekkevidde. Bare gjøre fradrag for noen Haldenløpere, 1 nederlender ... relativt greitt, når jeg tenker meg om.

For det tredje er det ikke ført reelle forhandlinger med tanke på en omforent løsning. Vanlig praksis i slike saker er at det må foreligge særlige grunner før forhandlinger kan sløyfes, eksempelvis mottakers forhold, ukjent løper, eller at jeg er en troilltamp.

I denne saken er ingen av disse vilkårene oppfylt, følgelig skulle reelle forhandlinger ha vært prøvd.

På denne bakgrunn nedlegges slik påstand:

1. Vedtaket kjennes ugyldig.

2. Nødvendige saksomkostninger i sakens anledning tilkjennes meg.

NB: Dersom dette er et politisk vedtak bes det sett bort fra ovennevnte.

NB1: Politikere tilhører en underlig rase som lever i fjellene og som om natten når kampen er over kommer ned på slagmarken for å spise av de skadde og døende.

NB2: Merde!

lørdag 26. juni 2010

Pause fra SMG2 og myrtrening

Idag tok Hans og jeg en kort pause fra Super Mario Galaxy 2 og fikk luftet oss litt.